Den store Afrika-reisen: Overnatting på Ol Mesera

Tarangire er tilbakelagt, og det norske reisefølget (undertegnede, ektemannen, Tove og Ragnhild) ankommer safariens første overnattingssted, Ol Mesera (baobab-tre på masaispråket)

Denne lille perlen ligger idyllisk til mellom Ngorongoro, Lake Manyara og Lake Natron, med utsikt over Selela-dalen.  Hvis du er heldig kan du skimte åskammene i Ngorongori i det fjerne.

Den tilbaketrukne beliggenheten midt i villmarken og det faktum at det kun er fire telthytter (murgulv og treforskaling som er trukket med tykk, solid teltduk) på hele området, gjør at de som søker stillhet og nærhet til naturen ikke blir skuffet.

Urørt landskap.

Ved et lite skrivebord sitter eier og daglig leder Barbara Lavrich-Winani og skriver på laptopen sin. Mobiltelefonen hennes er koblet til maskinen for at hun skal få internettilgang. Midt ute i bushen.

- Er det ikke ensomt og skummelt å være her ute helt alene blant alle de ville dyrene? spør jeg den vennlige dama som opprinnelig kommer fra Slovakia, men har bodd i Afrika i over 40 år.

- Nei, dette er helt fantastisk, og jeg er faktisk mer redd for mennesker enn dyr, sier hun med et smil om munnen.

Hun forklarer at hun får beskyttelse av den lokale Masai-befolkningen, dersom hun skulle få ubudne gjester.

- Gjennom at jeg har lagt inn vann på hytteområdet, har jeg også supplert nabolandsbyen med vann, og Masaiene vet å passe på de som passer på dem, forteller hun, før hun signaliserer til de tre masaiguttene som jobber for henne at de skal hjelpe nordmennene med bagasjen.

Vi er positivt overrasket over de flotte telthyttene, og benytter anledningen til å dusje og bruke vannklosettet før vår innleide kokk Happy serverer tre-retters middag under de to store baobab-trærne.

Måltidet er smakfullt og perfeksjoneres ved at vertinnen Barbara drar frem et par kalde øl og en flaske rødvin fra kjøkkenet.

Neste morgen skryter vi av at komfortable senger og stillhet ga dyp, god søvn. Jeg ble imidlertid liggende våken ganske lenge, fascinert av hyeneskrikene utenfor hytta. Samtidig tenkte jeg på hvordan det skulle bli å ligge i ordentlig telt, midt på Serengeti – uten gjerder, uten bevæpnede vakter, med ville dyr rett utenfor teltduken.

Les mer fra Den store Afrika-reisen:

Stemningsrapport før avreise

Det første møtet med Afrika ble ikke som forventet

Julestemning på Zanzibar

Det første møtet med dyrene i Tarangire

På vei til telthytta på Ol Mesera i Tanzania

Den store Afrika-reisen: Bussturen som ble til ambassadebesøk

- Har det skjedd dere noe? spør mamma når jeg ringer for å fortelle henne at vi befinner hos i den norske ambassadør-residensen i Dar Es Salaam i Tanzania.

- Nei, nei, det har det ikke. Vi valgte å vente en dag i Dar før vi drar videre til Moshi, beroliger jeg.

- Det var godt å høre, sier hun og puster lettet ut.

Da er det vel kanskje vanlig å ta inn på hotell, tenker kanskje du? Ja, egentlig, men når mannen din er kollega med den norske ambassadørens kone, kan man være så heldig å bli tilbudt luksuriøs overnatting på norsk jord i Afrika.

Og beroligende deilig var det faktisk, for det første møtet med Afrika ble ikke som forventet.

Trafikken står bom stille. Pendlere til fots tar seg tilsynelatende raskere inn til sentrum av Dar Es Salaam enn overfylte dala-dalaer (små busser), skranglete biler og vinglete taxier. Lufta står også bom stille. Ikke så mye som et vindkast til å tørke det piplende svettelaget som dekker et slitent og flytrøtt ansikt.

Eksemplarisk service inklusive gratis drikkevarer på British Airways-flighten fra London til Dar gjør vondt nå. Taxisjåføren vår ser urolig på klokka. Bussen til Moshi går om en halvtime og vi er allerede sent ute. Barn med triste ansikt kommer bort til taxien og ber om penger. Eller mat. Vi forsøker å ikke la det affisere oss. Jeg stirrer rett i nakkestøtten foran meg og kjenner at jeg blir affisert.

På bussterminalen i Dar Es Salaam

Omsider ruller vi inn på bussterminalen. Etter lange, uforståelige diskusjoner mellom taxisjåføren vår og diverse tilbydere av busstjenester, blir vi tatt med inn på et område på størrelse med minst to fotballbaner. Dar Express (det “trygge busselskapet”) forlot like godt bussterminalen en time før rutetida, for bussen var full, og vi må derfor utforske alternative måter å komme oss videre på. Grus, gjørme, diverse bodutsalg, matlukter, diesel, brent gummi, høylydte bussjåfører hvis hovedoppgave er å fylle alle setene i sine repektive, nedslitte fremkomstmidler. Min 185 centimeter lange kropp og mine 85 kilo blir dyttet inn i en buss.

- We take you to Moshi for 20 000 (ca 100 kroner), roper en mann med hes stemme.

- No thanks, sier jeg tvert, presser meg ut av bussen og begynner å gå hardt og målbevisst mot taxien.

- How much you pay? Tell me price, ropes det etter meg fra alle kanter.

- Aldri i livet om jeg sitter sju timer i den bussen, sier jeg til mannen min.

Taxisjåføren ringer sine kontakter på den norske ambassaden og gir telefonen til mannen min. Han snakker med sin kollega som sier at hun har bedt taxisjåføren om å kjøre oss til ambassadørresidensen.

En port åpner seg og plutselig befinner vi oss på norsk jord. Vi hilses av et klassisk portrett av Kong Harald og Dronning Sonja. Kaldt vann og Cola Light smaker godt. Jeans og ullgenser erstattes med lett skjorte, shorts og sandaler. Mer passende til 32 grader og over 90 prosent luftfuktighet.

Bussplanene kastes i søpla, og vi takker ja til ambassadørfruens tilbud om å fikse flybilletter med Precision Air fra Dar Es Salaam til Kilimanjaro (ca 40 km fra Moshi) neste morgen.

(NOTIS: Når vi returnerer til Dar en uke senere, blir vi fortalt at det har vært to dødsulykker med buss på strekningen Dar-Moshi mens vi har vært borte.)

Les flere historier fra Den store Afrika-reisen:

Stemningsrapport før avreise

Det første møtet med dyrene i Tarangire

Første natta i villmarken

Julestemning på Zanzibar

Den norske ambassadørboligen i Dar Es Salaam

Ombordstigning Precision Airs flight fra Dar Es Salaam til Kilimanjaro

Den store Afrika-reisen: Tarangire nasjonalpark

Fra Moshi, ved foten av Kilimanjaro, kjører vi gjennom det Afrikanske landskapet via Arusha til safariens første stopp: grønne, frodige Tarangire nasjonalpark.

Storøyde, oppdager vi et titalls elefanter som koser seg med gresslunsj et par steinkast fra bilen.

Kort tid etterpå er det fotogene og uredde marekatter som fanger vår oppmerksomhet, før Afrikas svar på dådyret, impalaen tar over, og plutselig kommer sebraen og giraffen spaserende for å gi oss flere fantastiske fotomotiver.

Dyreeventyret er i gang!

Sulten elefant i Tarangire spiser gress i duskregnet

Leken marekatt i Tarangire nasjonalpark

Formiddagsflørtende impalaer i Tarangire nasjonalpark.

Sebraer gresser i Tarangire nasjonalpark

Elegant giraff trasker rundt i duggvått gress i Tarangire nasjonalpark.

Etter tre timer med observering, knipsing, peking, mer knipsing og enda mer peking, er det på tide å forlate nasjonalparken for å komme oss videre til safariens første overnattingssted, Ol Mesera, halvannen times kjøring unna.

Vi er målløse av de praktfulle dyrene og den storslåtte naturen og konkluderer med at ville dyr er best i sitt naturlige habitat. Dyrehagen i Kristiansand blir liksom ikke det samme.

Les mer fra Den store Afrika-reisen:

Stemningsrapport før avreise

Det første møtet med Afrika ble ikke som forventet

Julestemning på Zanzibar

Første natta i villmarken

Den store Afrika-reisen: Førjul på Zanzibar

To dager igjen til jul. Snøkaos i Europa. Reisekompiser som måtte vente ti timer på Schiphol for å komme seg videre fra Dar es Salaam til Oslo.

Her i Nungwgi, helt nord på Zanzibar, stråler sola fra lettskyet himmel, temperaturen ligger på tropiske 33 grader og Det indiske hav er knapt nok avkjølende med sine 29 grader.

Kanskje ikke helt enkelt å komme i skikkelig julestemning, men å bli møtt med kald vaskeklut myntet på svett ansikt, forfriskende velkomstdrink og blide Z Hotel-ansatte skaper likevel en slags høytidsfølelse.

Utsikten fra balkongen vår på Hotel Z

Vi konstaterer at vi er klare for jul.

Etter seks spektakulære dager på safari i Tarangire, Serengeti og Ngorongoro med overnatting i telt blant sultne løver, bøfler og hyener (blogginnlegg kommer), to dager med Tanzaniansk hverdagslivi Moshi ved Kilimanjaro (blogginnlegg kommer), to interessante dager i Dar es Salaam med ambassadebesøk og kunstkjøp (blogginnlegg kommer) og to svette, men spennende dager i indisk-arabiske Stonetown (blogginnlegg kommer), har vi altså kommet til Den store Afrika-reisens siste stopp: seks dager på Hotel Z, helt nord på Zanzibar, der luksus og slaraffenliv på kritthvite strender, svømmeturer i turkis hav, en dykketur og en fisketur står på programmet.

Savnet etter norsk førjul og høytidsfering er til stede hvis vi kjenner etter, men med “Tre nøtter til Askepott”-dvden lett tilgjengelig i bagen, er i alle fall formiddagstradisjonen på julaften i boks.

Slik forberedte vi oss til avreise.

Den store Afrika-reisen: Prolog

Ute pisker en blanding av snø og regn de mørklagte Oslo-gatene og nakne trærne. Ideen om Afrika virker fjern, men likevel (u)begripelig nær.

Vi sitter med Toves safaripakkeliste foran oss. Hodelykt. Lys, men ikke hvit fleece. Lett sovepose. Myggspray. Ørepropper mot tungt pustende Serengeti-dyr som tusler utenfor teltene om natta. Tynt skjerf mot sterk sol. Hatt. Kikkert. Litteratur om farlig løve, flodhest, bøffel, nesehorn.  Bortsett fra de tydelige referansene til dyr ikke observert i Norge, minner kanskje lista litt om den vi pleier å forholde oss til når vi skal på tur i den norske fjellheimen.

Surrealistisk.

På torsdag drar vi til Tanzania. Via London og det som akkurat nå virker som seks uutholdelige timer på Heathrow. Fredag morgen lander vi i Dar es Salaam. Hva som skjer etter det vet vi ikke. Vel, vi vet at vi skal på seks dagers safari i Serengeti og Ngorogoro nasjonalparker med Tove, Ragnhild, sjåføren Happy og en innleid kokk. Vi vet også at vi skal overnatte i telt og at det visstnok er et adrenlinkick av dimensjoner å høre bøffelen tasse utenfor teltet om natta. Det vi også er sikre på er at vi skal feire jul på Zanzibar,  på det lovprisede Z Hotel, nord på øya og rett på stranda.

Men hvordan vi skal komme oss fra flyplassen i Dar es Salaam til Moshi ved Kilimanjaro der Toves venninne Turid bor, er fortsatt uvisst. Egentlig skulle vi ta buss. Den skulle ta åtte timer. Folk vi kjenner advarte oss så mot dårlige busser, høy fart og skjødesløse sjåfører. Jeg måtte revurdere, for egentlig hadde jeg avskrevet innenlandsflyvning i Afrika, ettersom det å fly ikke er på lista mi over ting jeg liker å gjøre, i hvertfall ikke på et kontinent som oversvømmes av svartelistede flyselskaper.

Nå er jeg ikke så sikker lenger, for halvannen time med nerver i fullt spenn er kanskje å foretrekke fremfor åtte timer, men det begynner å haste, spesielt ettersom det virker temmelig vanskelig å skulle bestille et flyreise med et av disse “anbefalte” flyselskapene på nettet. Man må visstnok sende flyselskapet en mail for å høre om de har ledige billetter. Hva det koster, har jeg heller ikke peiling på.

Akkurat nå venter vi på en sms fra Tove, som tidligere i dag har flydd fra Zanzibar til Moshi.  Forhåpentligvis får vi svar på hva vi bør gjøre.

Dårlig bloggsamvittighet

Jeg har dårlig bloggsamvittighet. Det er ikke det at jeg ikke har noe å skrive om, jeg vet bare ikke hva jeg skal skrive om det jeg egentlig har lyst til å skrive om.

Jeg er for eksempel i full gang med ny Dexter-sesong, der John Lithgow er knallgod, kald og kalkulert i rollen som Dexters nemesis, The Trinity Killer. Jeg har også stiftet bekjentskap med en vittig Courtney Cox i Cougar Town. Jeg gikk faktisk så langt som å tvitre (!!) at Cox er høstens morsomste, noe som skapte umiddelbar reaksjon. Synes du virkelig Cougar Town er morsommere enn Modern Family? Ja, egentlig, for etter piloten å dømme, er karakterne i Modern Family endimensjonale og karikerte. Likevel måtte jeg gi serien en sjanse. Jeg slo derfor på eple-tven og lastet ned det som har blitt vist på amerikansk tv til nå, og konkluderte raskt med at det er mye god dialog og absurd morsomme situasjoner i denne serien, selv om jeg virkelig kan klare meg uten trebarnspappa Phil Dunphy, spilt av Ty Burrell. Han overspiller irriterende pappa som prøver å være kul. Slitsomt. Da er homseparet med kinesisk adoptivbaby en frisk, om noe paranoid, kontrast som begynner å sitte. Her vil jeg se mer. Ellers er Grey´s Anatomy, Brothers and Sisters, Desperate Housewives og Heroes for lengst i gang igjen, og her er fruene den største skuffelsen hittil, mens plottet og historiene på sykehuset etterhvert har klart å bli interessante og gode igjen etter en miserable sesongpremiere (bortsett fra de fem første minuttene). Flash Forward var en av seriene jeg hadde størst forventning til etter screeningen vår på TV 2 i vår. Etter en knallpilot, virker det nå som om det er manusforfatterne som har hatt et flash forward (en framtidsvisjon) i beruset tilstand, for karakterene er like tamme som varm cola light og plottet like engasjerende som å se maling tørke. Katastrofe.

Jeg har også nettopp lest tre gode bøker: Mattis Øybøs Karin og Kareem, Arne Lygres Min døde mann og Kjersti Annesdotter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Alle tre romanene forteller sterke, nære historier om menneskers relasjoner til hverandre, deres styrker og svakheter, samt om deres frykt for seg selv, hverandre og samfunnet. Fine leseropplevelser som anbefales på det sterkeste.

Hm.

Tankerekke i bokstavform er vel også en form for blogginnlegg?

Slik får du ny peis i hus

Hva gjør du når Maxbo nekter å levere peisen du har betalt for mye for lenger enn gateplan og du bor i fjerde etasje uten heis?

1. Snakk med en stykk vaktmester på jobben

2. Vaktmester utstyrer deg med to stykk bæreremmer

3. To stykk stålsatte personer ikler seg bæreremmene, puster dypt og gir blaffen i om de nesten 200 kiloene er en farlig belastning for knær og rygg

4. En stykk handyman bistår to stykk stålsatte personer, slik at peisen oppfører seg eksemplarisk på vei oppover etasjene

5. Vel i hus, overtar en stykk handyman jobben med å sette peisen på plass

6. Ettersom ting tar tid, overlates gjenmuring av gammelt hull til to stykk stålsatte personer

Nedenfor er bilder fra punkt 3 til 5 ovenfor. Punkt 6 skal utføres i dag.

Sommerbilder fra Lofoten

(U)eksemplarisk kundeservice

På taxiholdeplassen ved brua i Nydalen, 17. september 2009, klokka 13.37:

- Stortorvet, takk.

- Skal bli.

Taxien snur, kjører oppover og forbi BI, opp til Sandakerveien, ned Sandakerveien og til lyskrysset ved Grefsenveien.

- Dette må da være en skikkelig omvei, spør jeg.

- Å???! Hvor mener du at jeg skal kjøre, da? kommer det bryskt fra førersetet.

- Jeg ville kjørt ned Uelandsgate, konstaterer jeg.

- Det kan ikke jeg vite, for jeg er helt ny i denne bransjen! Det er faktisk den første uka mi i jobben.

- Og det er liksom min feil? holder jeg på å spørre men gjør det ikke. I stedet repliserer jeg følgende:

- Ok, sier jeg, mens jeg strever hardt for å ikke spørre om denne bransjen ikke krever en kjentsmannsprøve før man slippes ut på glattisen? Jeg biter istedet meg selv i tunga et par ganger, forsøker å puste med magen, snakker med kollegaen min som sitter ved siden av meg i baksetet og tenker at dette til forveksling likner minst 8 av 10 taxiturer i den herlige hovedstaden vår.

Overpriset fråtseri på Bagatelle

Det gikk gjetord om denne restauranten. – Bagatelle må bare oppleves. Det er himmelsk, sa en venninne som spiser der en gang i året. En annen venninne har sagt at maten er så utsøkt og vinen så deilig at det ikke finnes dets like. En tredje har advart meg mot å drikke vinmenyen for fort , for da blir jeg nemlig dritings.

I de fiffiges og mat- og vinconnoiseurers kretser gledet man seg over at restauranten nylig fikk tilbake sin Michelin-stjerne nummer to. Det gjorde forøvrig mannen i gata også, for alle hjerter gleder seg når landet høster anerkjennelse i utlandet. Med to stjerner i Michelin-guiden, betyr det at restauranten er så god at det er verdt å dra til byen bare for å spise der – eller i det minste ta en omvei for å få til et måltid der. Intet mindre.

For meg har Bagatelle kun eksistert som et konsept. Et konsept så eksklusivt at et besøk planlegges lang tid i forveien slik at man kan få spart nok penger. I tillegg må anledningen være så spesiell at det helst skal feires både bryllupsdag og rundt tall samtidig.

I går skulle altå dette konseptet konkretiseres gjennom feiringen av at det nå var ett år siden vi giftet oss. Ett år siden vi ble hetset av biskopen i Oslo og hans disipler. Spenningen var stor da vi i lett Cava-rus steg ut av drosjen i Bygdøy Allé 3 klokken 20.10 i går.

Vi blir fulgt til bordet vårt av en hyggelig hovmester og møtes av servitør og sommeliers blide blikk.  Atmosfæren er absolutt intim og varm, nærmest hjemmekoselig. Kanskje de mørke vegg-til-vegg-teppene og tunge gardinene bidrar til denne varmen. Uansett demper alle disse inntrykkene følelsen av å befinne seg i en Bret Easton Ellis-roman, der jappetid og 80-tallsoverflod er en overdådig rød tråd.

Plutselig er vi i gang. 10-retters med tilhørende vinmeny er bestilt, og rettene og vinen serveres med behagelig mellomrom, akkurat lenge nok til at vi er klare for neste runde. Utsøkt salmalaks. Deilige kamskjell. Herlig hummer- og trøffelsaus. Saftig lam. En strågul, krafig Poligny-Montrachet. Fyldig, søt, men tørr Gewürtztraminer. Og slik fortsetter det, nærmest i det uendelige – føles det i alle fall som.

Men det blir for mye. Altfor mye. Porsjoner forblir halvspiste, vinglass halvfulle, og følelsen av fråtseri melder sin ankomst mellom rettene og slurkene. Espresso bestilles for å nøytralisere i et håp om å få plass til flere dråper utsøkt vin og smakfull dessert, men vi må motvillig innse at slaget er tapt. Nok er nok.

Etter fire timer til bords legger vi hver vår serviett på bordet og ber om regningen. Vi konkluderer med at måltidet til den nette sum av kr 6000 norske er overpriset og at vi kunne spist oss gode og mette – ikke stappmette ganger 10 – på Alex Sushi (Norges dyreste og beste sushi-restaurant) tre ganger for denne prisen.

Rådet fra venninnen min om å drikke vinmenyen sakte for å unngå å bli dritings, holdt hardt, for det var et sjanglende ektepar som veltet inn i taxien i Bygdøy Allé 3 litt etter midnatt.

Svenskenes svar på Ida Wulff?

En kollega tipset meg om dette hysterisk morsomme videoblogginnlegget i dag. Den prisløse videoseansen er levert av den svenske bloggeren Amanda. Er det bare meg, eller likner hun til forveksling på den norske bloggeren Ida Wulff?

Hva synes du om innlegget? Og hva i all verden er lyden som med jevne mellomrom tvinges ut av ansiktet hennes?

Hørt på Glåpen fyr i Lofoten

Når tre mennesker tilbringer en uke sammen – og store deler av den innendørs, med god mat, vin, brettspill, bøker og for ikke å glemme gode samtaler – på et fyr i Lofoten, oppstår det lett en sjargong som man gapskratter av, noe som ofte er til stor irritasjon for omgivelsene, som på ingen måte forstår hvorfor trekløveret gliser slik at tannkjøttet eksponeres i all sin prakt. Nedenfor er utvalgte fraser som har gjort uka i Lofoten til en uforglemmelig opplevelse.

“Dette var skikkelig skinny-fat” (På norsk: “Tynn-feit”).

“Hvis frokosten din består av en trepakning med boller fra 7-eleven, tre sigaretter, et glass appelsinjuice fra konsentrat og en kopp kaffe med fem teskjeer sukker, er det stor sannsynlighet for at du er skinny-fat”

“Jeg gleder meg til omeLETTE” (alternativ uttale av den ikke helt ukjente retten man ofte spiser til frokost)

“Jeg håper vi ikke får fisk. Det er en stor mental påkjenning”

“Der står det leide vraket vårt” (allusjon til leiebilen fra Rent a Wreck)

“Jeg går og setter meg på Askepott (Cinderella). Hun er mye deiligere enn et vanlig toalett, for hun er alltid varm”.

“Ifølge The Undercover Economist er det ingen grunn til å la seg avskrekke av gyselig emballasje”

SE BILDER FRA ØYHOPPINGA VÅR HER.

Øyhopping i Lofoten – del 3

Se flere bilder her og her.

Øyhopping i Lofoten – del 2

Se flere bilder her og her.

Øyhopping i Lofoten

I dag hopper (kjører) vi fra øy til øy, fra Sørvågen i sør til Svolvær i nord, via Leknes, Utkleiva og Kabelvåg.

For at øyhoppinga skal bli så komfortabel og pittoresk som mulig, er det viktig med skikkelig kjøretøy (et leid Mitsubishi-vrak fra Bodø Rent a Wreck til gi-bort-prisen 3100 kroner for en uke) og pent vær.

Nedenfor er bruddstykker av landskapet vi hoppet (kjørte) gjennom på ferden og ellers andre obligatoriske stoppesteder langs E10.

Se flere bilder her og her.

Morgensol i Lofoten

Årets femte sommerferieuke tilbringes på Glåpen fyr i vakre Sørvågen i Lofoten.

Sola har på ingen måte vært følgesvenn tidligere i sommer, men i dag, den første av sju dager her oppe, viser hun seg i all sin prakt.

Homobalkong

Ser balkongen til kompisen eller fetteren din slik ut, er det stor sannsynlighet for at han er homo.  Ser din egen balkong slik ut, bør du snarest komme deg ut av skapet hvis du ikke allerede er det.

Dette er balkongen til et homofilt par på Kampen i Oslo.

Det nye teltet var ikke nok

På søndag skrev jeg et blogginnlegg om hvordan et nyinnkjøpt telt kan kurere regnfrykten i forkant av en ukestur på Hardangervidda. Det skulle likevel vise seg å ikke være nok, for sent i går kveld kom vi hjem til Kampen med hver vår fjellsekk full av vått tøy, fire dager før tida.

Slik startet turen:

Etter fire timer med gråvær, tittet sola frem, og humøret er på topp.

Og slik ble den:

Vertikalt regn begynner å tære på humøret.

Dårlig sikt i tillegg til horisontalt regn tærer enda mer på humøret.

Regnet pisker vinduene på DNT-hytta på Kjendebu

Gjørme og våt myr. Sommerlig.

Slik kurerer du regnfrykt på vidda

Etter to late uker i Langesund med familiehygge, fiskelykke, bading, soling, Cohen-konsert, lesing og ymse restaurantbesøk, venter nå neste ferieetappe: En uke på Hardangervidda.

Så deilig, tenker du kanskje, noe jeg også vanligvis både ville tenkt og følt, men etter å ha sjekket yr.no og storm.no med maniske mellomrom de to siste dagene uten at utsiktene blir bedre enn “lett regn”, ville du nok kanskje, som meg, tenkt at det ikke hørtes så deilig ut likevel. Men det var før dagens innkjøp av nytt telt, et Big Sky Evolution 2P (Editor´s Choice i Outdoors Magazine 2007).  Med en vekt på latterlig lette 1634 gram kan meterologene ha det så godt, for når teltet veier en sjuendel av det som ligger i kjellerboden, skal det regne mye for at en overbefolket turisthytte skal være et reelt alternativ (ja, jeg har godt regntøy).

Som du sikkert skjønner, så er det de små tingene som betyr noe, for en sekk på 20 kilo i regnvær sammenliknet med en på 15, kan være like ille som å fly Ryanair når du egentlig hadde tenkt å fly SAS.

Objektet som kurer regnfrykt, samt den planlagte ruta, kan beskues i sin helhet nedenfor.

Big Sky Evolution 2P (Copyright: Oslo Sportslager)

Big Sky Evolution 2P (Copyright: Oslo Sportslager)

Dette er ruta (med kartnummer i parentes):

1. Finsehytta-Kjeldebu (har39)
2. Kjeldebu-Dyranut (har44)
3. (Dyranut) Bjoreidalshytta-Hadlaskard (har45)
4. Hadlaskard-Litlos, om Hårteigen (har60)
5. Litlos-Hellevassbu (har53)
6. Hellevassbu-Hellevassbu (har54)

Elendig service i Langesund

Spiste middag på Barracuda i Langesund i går. Med perfekt beliggenhet ved brygge badet i ettermiddagssol og en meny bestående av godbiter som bl.a. dampede blåskjell, stekt kveite, indrefilet av okse og gratinert torsk, burde dette blitt bra.  Men allerede etter fem minutter ved bordet, tydet alt på at dette kom til å bli det stikk motsatte.

Her er ti grunner til at du aldri bør spise på Barracuda.

1. Servitøren, som ikke er i fysisk stand til å smile og har på grensen til komisk anspente skuldre, blir ovverrasket når hun omsider kommer bort til bordet og vi ber om en meny.

2. Når du bestiller en flaske med vin, kommer servitøren med restene av denne og setter den på bordet ved siden av glassene. “Dette er alt vi har igjen av denne typen,” sier hun og snur seg for å gå til neste bord, hvorpå jeg må forklare henne at vi faktisk ønsker en flaske vin, ikke restene av en.

3. Vi må be om vann tre ganger før servitøren skjønner at vi mener alvor. Når hun endelig kommer med mugga, mangler to av oss glass.

4. Når en av gjestene på bordet ved siden av kommenterer at biffen han bestilte som “medium rare” er gjennomstekt, får han følgende respons fra servitøren: “Å, ja”.

5. Maten kommer lovlig sent, men vi merker det nesten ikke fordi vi har brukt tida på å være frustrerte over vannet som aldri kom.

6.  De 15 blåskjellene (hovedrett) til 169 kr som ifølge menyen skulle vært dampet, er vasne og seige, og flyter i en suppe av saltvann og hvitløk.

7. Kveita er isolert sett faktisk et aldri så lite lyspunkt, men når retten koster 245 kroner og almadinepotenene bader i saus, holder det ikke.

8. Når vinflaska, en Petit Chablis til fire ganger polprisen, er tom,  vannet er slutt og ølen er tom, spør ikke servitøren om vi ønsker mer. Alt for å slippe å interagere med gjestene.

9. Når regninga skal deles på fire, må vi ordne alt selv. Servitøren har nemlig ikke kalkulator.

10. Når servitøren innser at hun ikke får en krone i tips, blir hun sur og gir oss følgende sarkastiske feriehilsen: “Tusen takk skal dere ha!”.