Dårlig bloggsamvittighet

Jeg har dårlig bloggsamvittighet. Det er ikke det at jeg ikke har noe å skrive om, jeg vet bare ikke hva jeg skal skrive om det jeg egentlig har lyst til å skrive om.

Jeg er for eksempel i full gang med ny Dexter-sesong, der John Lithgow er knallgod, kald og kalkulert i rollen som Dexters nemesis, The Trinity Killer. Jeg har også stiftet bekjentskap med en vittig Courtney Cox i Cougar Town. Jeg gikk faktisk så langt som å tvitre (!!) at Cox er høstens morsomste, noe som skapte umiddelbar reaksjon. Synes du virkelig Cougar Town er morsommere enn Modern Family? Ja, egentlig, for etter piloten å dømme, er karakterne i Modern Family endimensjonale og karikerte. Likevel måtte jeg gi serien en sjanse. Jeg slo derfor på eple-tven og lastet ned det som har blitt vist på amerikansk tv til nå, og konkluderte raskt med at det er mye god dialog og absurd morsomme situasjoner i denne serien, selv om jeg virkelig kan klare meg uten trebarnspappa Phil Dunphy, spilt av Ty Burrell. Han overspiller irriterende pappa som prøver å være kul. Slitsomt. Da er homseparet med kinesisk adoptivbaby en frisk, om noe paranoid, kontrast som begynner å sitte. Her vil jeg se mer. Ellers er Grey´s Anatomy, Brothers and Sisters, Desperate Housewives og Heroes for lengst i gang igjen, og her er fruene den største skuffelsen hittil, mens plottet og historiene på sykehuset etterhvert har klart å bli interessante og gode igjen etter en miserable sesongpremiere (bortsett fra de fem første minuttene). Flash Forward var en av seriene jeg hadde størst forventning til etter screeningen vår på TV 2 i vår. Etter en knallpilot, virker det nå som om det er manusforfatterne som har hatt et flash forward (en framtidsvisjon) i beruset tilstand, for karakterene er like tamme som varm cola light og plottet like engasjerende som å se maling tørke. Katastrofe.

Jeg har også nettopp lest tre gode bøker: Mattis Øybøs Karin og Kareem, Arne Lygres Min døde mann og Kjersti Annesdotter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Alle tre romanene forteller sterke, nære historier om menneskers relasjoner til hverandre, deres styrker og svakheter, samt om deres frykt for seg selv, hverandre og samfunnet. Fine leseropplevelser som anbefales på det sterkeste.

Hm.

Tankerekke i bokstavform er vel også en form for blogginnlegg?

Slik får du ny peis i hus

Hva gjør du når Maxbo nekter å levere peisen du har betalt for mye for lenger enn gateplan og du bor i fjerde etasje uten heis?

1. Snakk med en stykk vaktmester på jobben

2. Vaktmester utstyrer deg med to stykk bæreremmer

3. To stykk stålsatte personer ikler seg bæreremmene, puster dypt og gir blaffen i om de nesten 200 kiloene er en farlig belastning for knær og rygg

4. En stykk handyman bistår to stykk stålsatte personer, slik at peisen oppfører seg eksemplarisk på vei oppover etasjene

5. Vel i hus, overtar en stykk handyman jobben med å sette peisen på plass

6. Ettersom ting tar tid, overlates gjenmuring av gammelt hull til to stykk stålsatte personer

Nedenfor er bilder fra punkt 3 til 5 ovenfor. Punkt 6 skal utføres i dag.

Sommerbilder fra Lofoten

(U)eksemplarisk kundeservice

På taxiholdeplassen ved brua i Nydalen, 17. september 2009, klokka 13.37:

- Stortorvet, takk.

- Skal bli.

Taxien snur, kjører oppover og forbi BI, opp til Sandakerveien, ned Sandakerveien og til lyskrysset ved Grefsenveien.

- Dette må da være en skikkelig omvei, spør jeg.

- Å???! Hvor mener du at jeg skal kjøre, da? kommer det bryskt fra førersetet.

- Jeg ville kjørt ned Uelandsgate, konstaterer jeg.

- Det kan ikke jeg vite, for jeg er helt ny i denne bransjen! Det er faktisk den første uka mi i jobben.

- Og det er liksom min feil? holder jeg på å spørre men gjør det ikke. I stedet repliserer jeg følgende:

- Ok, sier jeg, mens jeg strever hardt for å ikke spørre om denne bransjen ikke krever en kjentsmannsprøve før man slippes ut på glattisen? Jeg biter istedet meg selv i tunga et par ganger, forsøker å puste med magen, snakker med kollegaen min som sitter ved siden av meg i baksetet og tenker at dette til forveksling likner minst 8 av 10 taxiturer i den herlige hovedstaden vår.

Overpriset fråtseri på Bagatelle

Det gikk gjetord om denne restauranten. – Bagatelle må bare oppleves. Det er himmelsk, sa en venninne som spiser der en gang i året. En annen venninne har sagt at maten er så utsøkt og vinen så deilig at det ikke finnes dets like. En tredje har advart meg mot å drikke vinmenyen for fort , for da blir jeg nemlig dritings.

I de fiffiges og mat- og vinconnoiseurers kretser gledet man seg over at restauranten nylig fikk tilbake sin Michelin-stjerne nummer to. Det gjorde forøvrig mannen i gata også, for alle hjerter gleder seg når landet høster anerkjennelse i utlandet. Med to stjerner i Michelin-guiden, betyr det at restauranten er så god at det er verdt å dra til byen bare for å spise der – eller i det minste ta en omvei for å få til et måltid der. Intet mindre.

For meg har Bagatelle kun eksistert som et konsept. Et konsept så eksklusivt at et besøk planlegges lang tid i forveien slik at man kan få spart nok penger. I tillegg må anledningen være så spesiell at det helst skal feires både bryllupsdag og rundt tall samtidig.

I går skulle altå dette konseptet konkretiseres gjennom feiringen av at det nå var ett år siden vi giftet oss. Ett år siden vi ble hetset av biskopen i Oslo og hans disipler. Spenningen var stor da vi i lett Cava-rus steg ut av drosjen i Bygdøy Allé 3 klokken 20.10 i går.

Vi blir fulgt til bordet vårt av en hyggelig hovmester og møtes av servitør og sommeliers blide blikk.  Atmosfæren er absolutt intim og varm, nærmest hjemmekoselig. Kanskje de mørke vegg-til-vegg-teppene og tunge gardinene bidrar til denne varmen. Uansett demper alle disse inntrykkene følelsen av å befinne seg i en Bret Easton Ellis-roman, der jappetid og 80-tallsoverflod er en overdådig rød tråd.

Plutselig er vi i gang. 10-retters med tilhørende vinmeny er bestilt, og rettene og vinen serveres med behagelig mellomrom, akkurat lenge nok til at vi er klare for neste runde. Utsøkt salmalaks. Deilige kamskjell. Herlig hummer- og trøffelsaus. Saftig lam. En strågul, krafig Poligny-Montrachet. Fyldig, søt, men tørr Gewürtztraminer. Og slik fortsetter det, nærmest i det uendelige – føles det i alle fall som.

Men det blir for mye. Altfor mye. Porsjoner forblir halvspiste, vinglass halvfulle, og følelsen av fråtseri melder sin ankomst mellom rettene og slurkene. Espresso bestilles for å nøytralisere i et håp om å få plass til flere dråper utsøkt vin og smakfull dessert, men vi må motvillig innse at slaget er tapt. Nok er nok.

Etter fire timer til bords legger vi hver vår serviett på bordet og ber om regningen. Vi konkluderer med at måltidet til den nette sum av kr 6000 norske er overpriset og at vi kunne spist oss gode og mette – ikke stappmette ganger 10 – på Alex Sushi (Norges dyreste og beste sushi-restaurant) tre ganger for denne prisen.

Rådet fra venninnen min om å drikke vinmenyen sakte for å unngå å bli dritings, holdt hardt, for det var et sjanglende ektepar som veltet inn i taxien i Bygdøy Allé 3 litt etter midnatt.

Svenskenes svar på Ida Wulff?

En kollega tipset meg om dette hysterisk morsomme videoblogginnlegget i dag. Den prisløse videoseansen er levert av den svenske bloggeren Amanda. Er det bare meg, eller likner hun til forveksling på den norske bloggeren Ida Wulff?

Hva synes du om innlegget? Og hva i all verden er lyden som med jevne mellomrom tvinges ut av ansiktet hennes?

Hørt på Glåpen fyr i Lofoten

Når tre mennesker tilbringer en uke sammen – og store deler av den innendørs, med god mat, vin, brettspill, bøker og for ikke å glemme gode samtaler – på et fyr i Lofoten, oppstår det lett en sjargong som man gapskratter av, noe som ofte er til stor irritasjon for omgivelsene, som på ingen måte forstår hvorfor trekløveret gliser slik at tannkjøttet eksponeres i all sin prakt. Nedenfor er utvalgte fraser som har gjort uka i Lofoten til en uforglemmelig opplevelse.

“Dette var skikkelig skinny-fat” (På norsk: “Tynn-feit”).

“Hvis frokosten din består av en trepakning med boller fra 7-eleven, tre sigaretter, et glass appelsinjuice fra konsentrat og en kopp kaffe med fem teskjeer sukker, er det stor sannsynlighet for at du er skinny-fat”

“Jeg gleder meg til omeLETTE” (alternativ uttale av den ikke helt ukjente retten man ofte spiser til frokost)

“Jeg håper vi ikke får fisk. Det er en stor mental påkjenning”

“Der står det leide vraket vårt” (allusjon til leiebilen fra Rent a Wreck)

“Jeg går og setter meg på Askepott (Cinderella). Hun er mye deiligere enn et vanlig toalett, for hun er alltid varm”.

“Ifølge The Undercover Economist er det ingen grunn til å la seg avskrekke av gyselig emballasje”

SE BILDER FRA ØYHOPPINGA VÅR HER.

Øyhopping i Lofoten – del 3

Se flere bilder her og her.

Øyhopping i Lofoten – del 2

Se flere bilder her og her.

Øyhopping i Lofoten

I dag hopper (kjører) vi fra øy til øy, fra Sørvågen i sør til Svolvær i nord, via Leknes, Utkleiva og Kabelvåg.

For at øyhoppinga skal bli så komfortabel og pittoresk som mulig, er det viktig med skikkelig kjøretøy (et leid Mitsubishi-vrak fra Bodø Rent a Wreck til gi-bort-prisen 3100 kroner for en uke) og pent vær.

Nedenfor er bruddstykker av landskapet vi hoppet (kjørte) gjennom på ferden og ellers andre obligatoriske stoppesteder langs E10.

Se flere bilder her og her.

Morgensol i Lofoten

Årets femte sommerferieuke tilbringes på Glåpen fyr i vakre Sørvågen i Lofoten.

Sola har på ingen måte vært følgesvenn tidligere i sommer, men i dag, den første av sju dager her oppe, viser hun seg i all sin prakt.

Homobalkong

Ser balkongen til kompisen eller fetteren din slik ut, er det stor sannsynlighet for at han er homo.  Ser din egen balkong slik ut, bør du snarest komme deg ut av skapet hvis du ikke allerede er det.

Dette er balkongen til et homofilt par på Kampen i Oslo.

Det nye teltet var ikke nok

På søndag skrev jeg et blogginnlegg om hvordan et nyinnkjøpt telt kan kurere regnfrykten i forkant av en ukestur på Hardangervidda. Det skulle likevel vise seg å ikke være nok, for sent i går kveld kom vi hjem til Kampen med hver vår fjellsekk full av vått tøy, fire dager før tida.

Slik startet turen:

Etter fire timer med gråvær, tittet sola frem, og humøret er på topp.

Og slik ble den:

Vertikalt regn begynner å tære på humøret.

Dårlig sikt i tillegg til horisontalt regn tærer enda mer på humøret.

Regnet pisker vinduene på DNT-hytta på Kjendebu

Gjørme og våt myr. Sommerlig.

Slik kurerer du regnfrykt på vidda

Etter to late uker i Langesund med familiehygge, fiskelykke, bading, soling, Cohen-konsert, lesing og ymse restaurantbesøk, venter nå neste ferieetappe: En uke på Hardangervidda.

Så deilig, tenker du kanskje, noe jeg også vanligvis både ville tenkt og følt, men etter å ha sjekket yr.no og storm.no med maniske mellomrom de to siste dagene uten at utsiktene blir bedre enn “lett regn”, ville du nok kanskje, som meg, tenkt at det ikke hørtes så deilig ut likevel. Men det var før dagens innkjøp av nytt telt, et Big Sky Evolution 2P (Editor´s Choice i Outdoors Magazine 2007).  Med en vekt på latterlig lette 1634 gram kan meterologene ha det så godt, for når teltet veier en sjuendel av det som ligger i kjellerboden, skal det regne mye for at en overbefolket turisthytte skal være et reelt alternativ (ja, jeg har godt regntøy).

Som du sikkert skjønner, så er det de små tingene som betyr noe, for en sekk på 20 kilo i regnvær sammenliknet med en på 15, kan være like ille som å fly Ryanair når du egentlig hadde tenkt å fly SAS.

Objektet som kurer regnfrykt, samt den planlagte ruta, kan beskues i sin helhet nedenfor.

Big Sky Evolution 2P (Copyright: Oslo Sportslager)

Big Sky Evolution 2P (Copyright: Oslo Sportslager)

Dette er ruta (med kartnummer i parentes):

1. Finsehytta-Kjeldebu (har39)
2. Kjeldebu-Dyranut (har44)
3. (Dyranut) Bjoreidalshytta-Hadlaskard (har45)
4. Hadlaskard-Litlos, om Hårteigen (har60)
5. Litlos-Hellevassbu (har53)
6. Hellevassbu-Hellevassbu (har54)

Elendig service i Langesund

Spiste middag på Barracuda i Langesund i går. Med perfekt beliggenhet ved brygge badet i ettermiddagssol og en meny bestående av godbiter som bl.a. dampede blåskjell, stekt kveite, indrefilet av okse og gratinert torsk, burde dette blitt bra.  Men allerede etter fem minutter ved bordet, tydet alt på at dette kom til å bli det stikk motsatte.

Her er ti grunner til at du aldri bør spise på Barracuda.

1. Servitøren, som ikke er i fysisk stand til å smile og har på grensen til komisk anspente skuldre, blir ovverrasket når hun omsider kommer bort til bordet og vi ber om en meny.

2. Når du bestiller en flaske med vin, kommer servitøren med restene av denne og setter den på bordet ved siden av glassene. “Dette er alt vi har igjen av denne typen,” sier hun og snur seg for å gå til neste bord, hvorpå jeg må forklare henne at vi faktisk ønsker en flaske vin, ikke restene av en.

3. Vi må be om vann tre ganger før servitøren skjønner at vi mener alvor. Når hun endelig kommer med mugga, mangler to av oss glass.

4. Når en av gjestene på bordet ved siden av kommenterer at biffen han bestilte som “medium rare” er gjennomstekt, får han følgende respons fra servitøren: “Å, ja”.

5. Maten kommer lovlig sent, men vi merker det nesten ikke fordi vi har brukt tida på å være frustrerte over vannet som aldri kom.

6.  De 15 blåskjellene (hovedrett) til 169 kr som ifølge menyen skulle vært dampet, er vasne og seige, og flyter i en suppe av saltvann og hvitløk.

7. Kveita er isolert sett faktisk et aldri så lite lyspunkt, men når retten koster 245 kroner og almadinepotenene bader i saus, holder det ikke.

8. Når vinflaska, en Petit Chablis til fire ganger polprisen, er tom,  vannet er slutt og ølen er tom, spør ikke servitøren om vi ønsker mer. Alt for å slippe å interagere med gjestene.

9. Når regninga skal deles på fire, må vi ordne alt selv. Servitøren har nemlig ikke kalkulator.

10. Når servitøren innser at hun ikke får en krone i tips, blir hun sur og gir oss følgende sarkastiske feriehilsen: “Tusen takk skal dere ha!”.

Lasses hus: Vittig og sårt om trivielle tilfeldigheter

Den tilsynelatende livsglade sangerinnen Liv tar sitt eget liv. Under begravelsen smeller kirkedøra opp og en ung mann kommer ut. En temmelig lubben kvinne som sitter ganske langt bak i kirka snur seg og ser den unge mannens rygg forsvinne ut døra.

Slik introduseres leseren for de to hovedpersonene – den selvgode og pertentlige møbelhandleren Arne og den selvbedragerske og trøstespisende omsorgsarbeideren Eva -  i Anna Bache-Wiigs roman Lasses hus. Og etterhvert viser det seg at disse to har mer til felles enn Livs begravelse.

Avdød som rød tråd

Liv tar altså sitt eget liv og det er hun som fungerer som den røde tråden i Lasses hus, der handlingen sirkler rundt mennesker som har hatt en relasjon til den unge sangerinnen og hverandre, enten direkte eller indirekte. Arne og Liv har vært kjærester, mens Eva og Liv har vært (barndoms)venninner.  Barnevernsjenta Sara digger Livs musikk,  Arnes kompis Stig har samarbeidet med henne om et av albumene hennes, mens Stigs kone, Elisabeth avskyr henne fordi hun “manipulerer menn”.

Fra Oslo til Bergen

Etter Livs begravelse drar Arne, på kompisen Stigs oppfordring, fra Oslo til Bergen for å kjøpe møbler fra et dødsbo, Lasses hus. Dødsboet, som er sirlig bevart i ekte 70-tallsstil, blir en katalysator for Arnes karriere og begynnelsen på en opprivende selverkjennelsesreise som kulminerer i et uventet oppgjør med fortiden.

Eva drar også fra Oslo til Bergen etter Livs begravelse. Lystløgner til tross, har hun fått seg jobb som omsorgsarbeider. Ironisk nok vil hun redde verden, mens hun egentlig mest av alt trenger å redde seg selv. Hennes første oppdrag er å besøke den eks-narkoman barnehjemsjenta Sara, som nettopp har blitt mamma.

Og det er her, i Bache-Wiigs beskrivelser av Eva, at boka er på sitt absolutt beste. Språket er lett og lekent, med dialog og fortellerstemme som på en vittig, karikerende måte er i stand til å avdekke kompleksiteten i Evas karakter: Det triste, det destruktive, det ensomme, det usympatiske, det egoistiske. Et gjennomgående høydepunkt i romanen er Evas rettferdiggjøring av sitt innttak av smågodt, øl, ostepop, sjokoladecroissant og kokosboller: “Fordi jeg må feire” eller “Fordi det er på tilbud ).

Nostalgi

Lasses hus er først og fremst en roman om hvordan vi mennesker forholder oss, eller ikke forholder oss, til hverandre og oss selv og tilværelsens tilfeldige trivialiteter. Sentrale temaer som belyses er nostalgi, minner, vennskap, kjærlighet, relasjoner, tap, sorg, overlevelse, overflatiskhet. Sentrale spørsmål leseren trolig vil stille seg er Hvordan forholder vi oss til fortiden? Hvordan prosesserer vi tapet av våre nærmeste? Hva skjer med samfunnsutviklingen? Hvilke verdier er viktige for oss? I hvor stor grad er vi produkter av tiden vi vokste opp i, og hvor lett omformelige er vi?  Hvem har ansvaret for at jeg har et godt liv?

Ingen skikkelig “shortcuts”-roman

En del kritikere har kalt Lasses hus en “shortcuts”-roman, med en tydelig allusjon til Robert Altmans Short Cuts fra 1993, der 22 menneskers liv portretteres og gradvis flettes i hverandre for så å avsløre karakterenes tilfeldige relasjon til hverandre.  Med fire hovedkarakterer (tre levende og en død), mener jeg at denne boka altfor for få karakterer til å kalles en “shortcuts”-roman. Selv om romanen dog kan sies å inneha “shortcuts”-liknende kvaliteter i måten handlingen skifter mellom ulike karakterer, bør det advares mot at den på dette området faller ganske markant igjennom og blekner fullstendig sammenliknet med for eksempel Trude Marsteins mesterlige håndtering av over hundre karakterer i romanen Gjøre godt fra 2006.

Sterkt samtidsportrett

Lasses hus er et sterkt, velskrevet, vittig, drivende og til tider ekkelt samtidsportrett som vi som ble født en gang på 70-tallet kjenner oss altfor godt igjen i. Og når jeg ser hva (det jeg tror er) samfunnet har gjort med Wiigs karakterer, er det med undring – og frykt for å høres ut som bestemora mi -  at jeg jeg spør: Var det ikke egentlig bedre før?

Tåpelig homokåring

Det er med et stort, halvhånlig sukk jeg leser dagbladet.no sin kåring av Norges mektigste homser.

Her kan det tyde på at Dagbladet-redaksjonen har vært på febrilsk jakt etter klikk, for makan til useriøs og uforståelig resultat, spesielt i kategorien “Kultur og underholdning”, har jeg ikke sett makan til. At Bjarte Hjelmeland og Jan Thomas er de to mektigste i denne kategorien er forsåvidt greit, men at Arnfinn Nordbø og Johnny Nymoen er de to mektigste etter Hjelmeland og JT, er en stor vits.

Hvilke kritierier har Dagbladet lagt til grunn for denne kåringen? Hvilken makt besitter Nordbø og Nymoen i Kultur-Norge? Førstnevnte ble kjent da han skrev bok om hvordan han ble utstøtt fra Misjonsforbundet da han sto frem som homofil og sistnevnte er kjent som dragartist gjennom flere tiår. Begge kan kanskje beskrives som viktige stemmer innenfor sitt miljø, men det betyr ikke at de legger premisser for det norske kultur- og underholdningslivet, slik denne kåringen impliserer.

Hvis Dagbladet skal ha kåringer av denne sorten, bør de i det minste ha (tro)verdige kandidater. Hvor er for eksempel skuespiller og Hotel Cæsar-produsent Tom Sterri, TV 2-programleder Sturla Berg-Johansen og tidligere Dinamo-produsent Geir Bie på denne lista? Jeg vil tørre å påstå at alle disse er i stand til å trekke i tråder Nordbø og Nymoen ikke engang visste at eksisterte.

Se hele lista her.

Hva mener DU om kåringen? Disktutér nedenfor.

Roman: Gjeld

Tittel:  Gjeld
Forfatter: Torgrim Eggen
Forlag: Cappelen Damm
Publisert: 2009 (førsteutgaven i 1992)
Anmeldelse
Skruppelløst om jappetidas forfall.  Slående samtidsnært.

Les flere bokanmeldelser på seks ord her.

Krim: Vinterbyen

Tittel:  Gravstille
Forfatter: Arnaldur Indriðason
Forlag: Cappelen Damm
Publisert: 2008 (2005 på islandsk)
Anmeldelse
Drivende vinterjakt på 10-årig thaigutts morder.

Les flere bokanmeldelser på seks ord her.

Krim: Gravstille

Tittel:  Gravstille
Forfatter: Arnaldur Indriðason
Forlag: Cappelen Damm
Publisert: 2005 (2001 på islandsk)
Anmeldelse
Gåsehudfremkallende løsning av mordgåte fra etterkrigstida.

Les flere bokanmeldelser på seks ord her.