Den store Afrika-reisen: Prolog

Ute pisker en blanding av snø og regn de mørklagte Oslo-gatene og nakne trærne. Ideen om Afrika virker fjern, men likevel (u)begripelig nær.

Vi sitter med Toves safaripakkeliste foran oss. Hodelykt. Lys, men ikke hvit fleece. Lett sovepose. Myggspray. Ørepropper mot tungt pustende Serengeti-dyr som tusler utenfor teltene om natta. Tynt skjerf mot sterk sol. Hatt. Kikkert. Litteratur om farlig løve, flodhest, bøffel, nesehorn.  Bortsett fra de tydelige referansene til dyr ikke observert i Norge, minner kanskje lista litt om den vi pleier å forholde oss til når vi skal på tur i den norske fjellheimen.

Surrealistisk.

På torsdag drar vi til Tanzania. Via London og det som akkurat nå virker som seks uutholdelige timer på Heathrow. Fredag morgen lander vi i Dar es Salaam. Hva som skjer etter det vet vi ikke. Vel, vi vet at vi skal på seks dagers safari i Serengeti og Ngorogoro nasjonalparker med Tove, Ragnhild, sjåføren Happy og en innleid kokk. Vi vet også at vi skal overnatte i telt og at det visstnok er et adrenlinkick av dimensjoner å høre bøffelen tasse utenfor teltet om natta. Det vi også er sikre på er at vi skal feire jul på Zanzibar,  på det lovprisede Z Hotel, nord på øya og rett på stranda.

Men hvordan vi skal komme oss fra flyplassen i Dar es Salaam til Moshi ved Kilimanjaro der Toves venninne Turid bor, er fortsatt uvisst. Egentlig skulle vi ta buss. Den skulle ta åtte timer. Folk vi kjenner advarte oss så mot dårlige busser, høy fart og skjødesløse sjåfører. Jeg måtte revurdere, for egentlig hadde jeg avskrevet innenlandsflyvning i Afrika, ettersom det å fly ikke er på lista mi over ting jeg liker å gjøre, i hvertfall ikke på et kontinent som oversvømmes av svartelistede flyselskaper.

Nå er jeg ikke så sikker lenger, for halvannen time med nerver i fullt spenn er kanskje å foretrekke fremfor åtte timer, men det begynner å haste, spesielt ettersom det virker temmelig vanskelig å skulle bestille et flyreise med et av disse “anbefalte” flyselskapene på nettet. Man må visstnok sende flyselskapet en mail for å høre om de har ledige billetter. Hva det koster, har jeg heller ikke peiling på.

Akkurat nå venter vi på en sms fra Tove, som tidligere i dag har flydd fra Zanzibar til Moshi.  Forhåpentligvis får vi svar på hva vi bør gjøre.