Jeepen humper gjennom tette støvskyer på endeløse savanner. Vi står oppreist, holder oss fast i jeepens topplokk, og skuer gjennom støvete solbriller utover det vakre landskapet. Lav sol på rødlig himmel, gnuer og sebraer i horisonten. Vi passerer en fotballbane midt på sletta og undrer oss over hvordan det er mulig å spille fotball her – midt blant ville dyr. Like etter svinger vi inn på Nyani campsite der vi skal tilbringe de neste tre nettene.
Støvsky på Serengeti
Guiden/sjåføren Arthur og kokken Happy kaster seg effektivt og rutinert i sving med å sette opp telt. Med litt assistanse fra nordmenn høye på adrenalin etter mye stillstand og nye inntrykk, er jobben gjort på et blunk. Happy beveger seg raskt bort til kjøkkenet, en slags primitiv hytte med gitrede vegger, for å ta fatt på matlagingen. Å skape en meny bestående av tre retter midt på strømløse Serengeti tar naturlig nok en del tid.
Arthur og Happy setter opp telt på Serengeti
Happy lager mat på safarikjøkken
Sultne på safari
Vi nyter maten mens sola går ned og en nesten krystallklar, stjernetung nattehimmel gradvis åpenbarer seg. Aldri før har jeg sett så kraftfulle stjerner, ikke en gang på folketomme fjelltopper i Jotunheimen og Rondane. De afrikanske stjernene lyser så sterkt at de nesten virker uekte.
Klokka er snart 21 og løvebrøl høres i det fjerne. Det er snart på tide å legge seg, og jeg tisser for tredje gang i løpet av den siste halvtimen, i håp om at all væske er ute av kroppen før vi skal legge oss. Jeg vil nødig bryte regelen om å forlate teltet midt på natta, for en redd mann kan være lett bytte for sultne hyener og løver. Jeg går gjennom sekkene våre for fjerde gang for å forsikre meg om at de ikke inneholder matrester eller søtsaker.
Teltduken lukkes, hodelyktene slukkes. Det hviskes i naboteltene og ørene er på stilker. Er det en hyene jeg hører der borte?
Jeg sovner fort, men våkner igjen like fort. Jeg ser for meg lysende øyne utenfor teltene. Jeg hører tasselyder rett utenfor teltet. Hva kan det være? Jeg vekker mannen min. Han hører de samme lydene. Adrenalinet pumper hardt gjennom årene og pulsen sprinter. Jeg kan høre mitt eget hjerte dunke gjennom soveposen. Lydene avtar i styrke. Dyrene beveger seg trolig bort fra vårt område. Det blir stille. Jeg ligger våken lenge, men sovner omsider, utslitt.
Neste morgen forteller vi Arthur om opplevelsen vår. Han forklarer beroligende:
“Dette er helt vanlig. Det er ingenting å være redde for. Dyrene trekkes mot campsiten på grunn av matlukta. Og ikke før det blir stille, tør de å bevege seg i vår retning. Hvis dere holder dere inne i teltet, kan ingenting skje”.
View Larger Map
De to neste nettene forløper noenlunde likt som den første, men med en litt mer normal hjerterytme. Og når vi senere på turen forflytter oss til Simba campsite ved Ngorongoro og midt på natta våkner av smattende bøfler som spiser gress rett utenfor teltduken vår, blir vi knapt affisert.
Les mer fra Den store Afrika-reisen:
Safarikjøkken
Soloppgang på Serengeti
Tilbaketråkk: Sommerens beste og verste « Ordpressa