En kåring av de  beste og verste ferieminnene er på sin plass, og de gode minnene overskygger de vonde (karakterbyggende, som våre to turkompanjonger Ragnhild og Tove ville sagt).

De verste først:

1. Å stå på midt på fjellet på Senja (ca tre timer fra Olaheimen), klar for å sette opp det nye MSR-teltet fra Oslo Sportslager og sakte men sikkert innse at  vi må sove under åpen himmel eller presse oss sammen med våre to andre turkamerater i deres tomanstelt for stengene hører ikke til vårt telt, men til et North Face-telt som vi hadde fått demonstrert samtidig som MSR-teltet i bakgården hos nevnte sportsbutikk.

2. Å innse at å gå Senja på langs aldri blir noe av fordi vi må returnere til Finnsnes for å kjøpe nytt telt. Det går ikke an å legge ut på en firedagers tur i fjellet uten tak over hodet.

3 . Å haike (bussen gikk to ganger om dagen: tidlig om morgenen og på ettermiddagen) i regnvær fra Olaheimen til Finnsnes og samtidig innse at to menn på over 30 ikke er de mest attraktive haikeobjektene.

4. Å innse at homoparaden i Barcelona verken opplevdes frigjørende eller gjenkjennelig, men pinlig flau.

Og så de beste:

1. Å sove under åpen himmel på fjellet på Senja (ca tre timer fra Olaheimen).

2. Å fiske i vakker midnattsol i Hamn på Senja.

3. Å se på spisse, snødekte fjelltopper i Jotunheimen, mens sola steiker på en kropp som nesten ikke har sett sol siden juleferie i Tanzania.

4. Å få haik av en pratsom Senjaværing som tilbudte seg å kjøre oss helt til Finnsnes selv om han ikke skulle så langt.

5. Å spise grillet tunfisk to kvelder på rad på restaurant Alba Granados i Barcelona.

6. Å våkne på Axel Hotel i Barcelona på bursdagen og få Starbucks servert på senga av mannen sin.

7. Å være på fisketur med niesene og sove i telt på ei lita øy like utenfor Langesund.

8. Å komme til Senjabu, Turistforeningens eneste hytte (ubetjent) på Senja, etter å ha gått fire timer i regnet på asfalt med drøye 20 kilo på ryggen i sprutregn mens vi prøvde å få haik. Da smakte biffen og rødvinen godt!

Støvsky på Serengeti

Guiden/sjåføren Arthur og kokken Happy kaster seg effektivt og rutinert i sving med å sette opp telt.  Med litt assistanse fra nordmenn høye på adrenalin etter mye stillstand og nye inntrykk, er jobben gjort på et blunk.  Happy beveger seg raskt bort til kjøkkenet, en slags primitiv hytte med gitrede vegger, for å ta fatt på matlagingen. Å skape en meny bestående av tre retter midt på strømløse Serengeti tar naturlig nok en del tid.

Arthur og Happy setter opp telt på Serengeti

Happy lager mat på safarikjøkken

Sultne på safari

Vi nyter maten mens sola går ned og en nesten krystallklar, stjernetung nattehimmel gradvis åpenbarer seg.  Aldri før har jeg sett så kraftfulle stjerner, ikke en gang på folketomme fjelltopper i Jotunheimen og Rondane.  De afrikanske stjernene lyser så sterkt at de nesten virker uekte.

Klokka er snart 21 og løvebrøl høres i det fjerne. Det er snart på tide å legge seg, og jeg tisser for tredje gang i løpet av den siste halvtimen, i håp om at all væske er ute av kroppen før vi skal legge oss. Jeg vil nødig bryte regelen om å forlate teltet midt på natta, for en redd mann kan være lett bytte for sultne hyener og løver. Jeg går gjennom sekkene våre for fjerde gang for å forsikre meg om at de ikke inneholder matrester eller søtsaker.

Teltduken lukkes, hodelyktene slukkes. Det hviskes i naboteltene og ørene er på stilker. Er det en hyene jeg hører der borte?

Jeg sovner fort, men våkner igjen like fort. Jeg ser for meg lysende øyne utenfor teltene. Jeg hører tasselyder rett utenfor teltet. Hva kan det være? Jeg vekker mannen min. Han hører de samme lydene. Adrenalinet pumper hardt gjennom årene og pulsen sprinter. Jeg kan høre mitt eget hjerte dunke gjennom soveposen. Lydene avtar i styrke. Dyrene beveger seg trolig bort fra vårt område. Det blir stille. Jeg ligger våken lenge, men sovner omsider, utslitt.

Neste morgen forteller vi Arthur om opplevelsen vår. Han forklarer beroligende:

“Dette er helt vanlig. Det er ingenting å være redde for. Dyrene trekkes mot campsiten på grunn av matlukta. Og ikke før det blir stille, tør de å bevege seg i vår retning. Hvis dere holder dere inne i teltet, kan ingenting skje”.

De to neste nettene forløper noenlunde likt som den første, men med en litt mer normal hjerterytme. Og når vi senere på turen forflytter oss til Simba campsite ved Ngorongoro og midt på natta våkner av smattende bøfler som spiser gress rett utenfor teltduken vår, blir vi knapt affisert.

Les mer fra Den store Afrika-reisen:

• Overnatting på Ol Mesera

• Stemningsrapport før avreise

• Det første møtet med Afrika ble ikke som forventet

• Julestemning på Zanzibar

• Det første møtet med dyrene i Tarangire

Safarikjøkken

Soloppgang på Serengeti

Her finner du oversikten over DNT-hyttene i Oslomarka.

Solnedgang fra Hovdehytta

Men nå var det altså Spikertjernhytta i Romeriksåsen som sto for tur. Fra parkeringsplassen ved Strøm i Nittedal, er det ca 3,5 kilometer på ski inn til Spikertjernhytta, noe som er mer enn overkommelig for de fleste. Irriterende kort for undertegnede, perfekt for niesene. De gledet seg nemlig stort til å komme til hytta, for der ventet ansvaret for å hente vann og ved. Å hente vann har nemlig vist seg å være relativt utfordrende, spesielt på Hovdehytta, der niesene etterhvert fikk bistand fra en lokal turgjenger til å finne det bortgjemte vannhullet, mens onklene forberedte omelettfrokosten på propanplata.  Smilene var rørende brede da jentene sto i døråpningen med vannbøtta mellom seg og proklamerte at de hadde funnet vann!

Skulle det bli like vanskelig på Spikertjernhytta?

Spikertjernhytta i Romeriksåsen

Det skulle det ikke, men det kalde været bød på utfordringer, for vannhullet på isen på Spikertjernet var frosset.

Niesene kommer løpende mot hytta, andpustne, mens de nærmest unisont
roper :

- Vi må ha noe som kan hakke gjennom isen!

- Her, ta dette isboret, sier jeg og gir dem boret som står ved siden av kjøkkenbenken, et tydelig tegn på at redskapet er avgjørende for et vellykket opphold på Spikertjernhytta.

Hutrende lukker jeg døra, mens niesene, inbitt og målbevisst, sprinter ut i den iskalde januarmorgenen. En drøy halvtime senere småløper de mot hytta, med bøtta og isboret mellom seg, og smilene er minst like rørende brede som de var på Hovdehytta i fjor høst.

Driftige nieser på Spikertjernhytta

Denne lille perlen ligger idyllisk til mellom Ngorongoro, Lake Manyara og Lake Natron, med utsikt over Selela-dalen.  Hvis du er heldig kan du skimte åskammene i Ngorongori i det fjerne.

Den tilbaketrukne beliggenheten midt i villmarken og det faktum at det kun er fire telthytter (murgulv og treforskaling som er trukket med tykk, solid teltduk) på hele området, gjør at de som søker stillhet og nærhet til naturen ikke blir skuffet.

Ved et lite skrivebord sitter eier og daglig leder Barbara Lavrich-Winani og skriver på laptopen sin. Mobiltelefonen hennes er koblet til maskinen for at hun skal få internettilgang. Midt ute i bushen.

- Er det ikke ensomt og skummelt å være her ute helt alene blant alle de ville dyrene? spør jeg den vennlige dama som opprinnelig kommer fra Slovakia, men har bodd i Afrika i over 40 år.

- Nei, dette er helt fantastisk, og jeg er faktisk mer redd for mennesker enn dyr, sier hun med et smil om munnen.

Hun forklarer at hun får beskyttelse av den lokale Masai-befolkningen, dersom hun skulle få ubudne gjester.

- Gjennom at jeg har lagt inn vann på hytteområdet, har jeg også supplert nabolandsbyen med vann, og Masaiene vet å passe på de som passer på dem, forteller hun, før hun signaliserer til de tre masaiguttene som jobber for henne at de skal hjelpe nordmennene med bagasjen.

Vi er positivt overrasket over de flotte telthyttene, og benytter anledningen til å dusje og bruke vannklosettet før vår innleide kokk Happy serverer tre-retters middag under de to store baobab-trærne.

Måltidet er smakfullt og perfeksjoneres ved at vertinnen Barbara drar frem et par kalde øl og en flaske rødvin fra kjøkkenet.

Neste morgen skryter vi av at komfortable senger og stillhet ga dyp, god søvn. Jeg ble imidlertid liggende våken ganske lenge, fascinert av hyeneskrikene utenfor hytta. Samtidig tenkte jeg på hvordan det skulle bli å ligge i ordentlig telt, midt på Serengeti – uten gjerder, uten bevæpnede vakter, med ville dyr rett utenfor teltduken.

Les mer fra Den store Afrika-reisen:

Stemningsrapport før avreise

Det første møtet med Afrika ble ikke som forventet

Julestemning på Zanzibar

Det første møtet med dyrene i Tarangire

På vei til telthytta på Ol Mesera i Tanzania

- Nei, nei, det har det ikke. Vi valgte å vente en dag i Dar før vi drar videre til Moshi, beroliger jeg.

- Det var godt å høre, sier hun og puster lettet ut.

Da er det vel kanskje vanlig å ta inn på hotell, tenker kanskje du? Ja, egentlig, men når mannen din er kollega med den norske ambassadørens kone, kan man være så heldig å bli tilbudt luksuriøs overnatting på norsk jord i Afrika.

Og beroligende deilig var det faktisk, for det første møtet med Afrika ble ikke som forventet.

Trafikken står bom stille. Pendlere til fots tar seg tilsynelatende raskere inn til sentrum av Dar Es Salaam enn overfylte dala-dalaer (små busser), skranglete biler og vinglete taxier. Lufta står også bom stille. Ikke så mye som et vindkast til å tørke det piplende svettelaget som dekker et slitent og flytrøtt ansikt.

Eksemplarisk service inklusive gratis drikkevarer på British Airways-flighten fra London til Dar gjør vondt nå. Taxisjåføren vår ser urolig på klokka. Bussen til Moshi går om en halvtime og vi er allerede sent ute. Barn med triste ansikt kommer bort til taxien og ber om penger. Eller mat. Vi forsøker å ikke la det affisere oss. Jeg stirrer rett i nakkestøtten foran meg og kjenner at jeg blir affisert.

På bussterminalen i Dar Es Salaam

Omsider ruller vi inn på bussterminalen. Etter lange, uforståelige diskusjoner mellom taxisjåføren vår og diverse tilbydere av busstjenester, blir vi tatt med inn på et område på størrelse med minst to fotballbaner. Dar Express (det “trygge busselskapet”) forlot like godt bussterminalen en time før rutetida, for bussen var full, og vi må derfor utforske alternative måter å komme oss videre på. Grus, gjørme, diverse bodutsalg, matlukter, diesel, brent gummi, høylydte bussjåfører hvis hovedoppgave er å fylle alle setene i sine repektive, nedslitte fremkomstmidler. Min 185 centimeter lange kropp og mine 85 kilo blir dyttet inn i en buss.

- We take you to Moshi for 20 000 (ca 100 kroner), roper en mann med hes stemme.

- No thanks, sier jeg tvert, presser meg ut av bussen og begynner å gå hardt og målbevisst mot taxien.

- How much you pay? Tell me price, ropes det etter meg fra alle kanter.

- Aldri i livet om jeg sitter sju timer i den bussen, sier jeg til mannen min.

Taxisjåføren ringer sine kontakter på den norske ambassaden og gir telefonen til mannen min. Han snakker med sin kollega som sier at hun har bedt taxisjåføren om å kjøre oss til ambassadørresidensen.

En port åpner seg og plutselig befinner vi oss på norsk jord. Vi hilses av et klassisk portrett av Kong Harald og Dronning Sonja. Kaldt vann og Cola Light smaker godt. Jeans og ullgenser erstattes med lett skjorte, shorts og sandaler. Mer passende til 32 grader og over 90 prosent luftfuktighet.

Bussplanene kastes i søpla, og vi takker ja til ambassadørfruens tilbud om å fikse flybilletter med Precision Air fra Dar Es Salaam til Kilimanjaro (ca 40 km fra Moshi) neste morgen.

(NOTIS: Når vi returnerer til Dar en uke senere, blir vi fortalt at det har vært to dødsulykker med buss på strekningen Dar-Moshi mens vi har vært borte.)

Les flere historier fra Den store Afrika-reisen:

Stemningsrapport før avreise

Det første møtet med dyrene i Tarangire

Første natta i villmarken

Julestemning på Zanzibar

Den norske ambassadørboligen i Dar Es Salaam

Ombordstigning Precision Airs flight fra Dar Es Salaam til Kilimanjaro

Storøyde, oppdager vi et titalls elefanter som koser seg med gresslunsj et par steinkast fra bilen.

Kort tid etterpå er det fotogene og uredde marekatter som fanger vår oppmerksomhet, før Afrikas svar på dådyret, impalaen tar over, og plutselig kommer sebraen og giraffen spaserende for å gi oss flere fantastiske fotomotiver.

Dyreeventyret er i gang!

Sulten elefant i Tarangire spiser gress i duskregnet

Leken marekatt i Tarangire nasjonalpark

Formiddagsflørtende impalaer i Tarangire nasjonalpark.

Sebraer gresser i Tarangire nasjonalpark

Elegant giraff trasker rundt i duggvått gress i Tarangire nasjonalpark.

Etter tre timer med observering, knipsing, peking, mer knipsing og enda mer peking, er det på tide å forlate nasjonalparken for å komme oss videre til safariens første overnattingssted, Ol Mesera, halvannen times kjøring unna.

Vi er målløse av de praktfulle dyrene og den storslåtte naturen og konkluderer med at ville dyr er best i sitt naturlige habitat. Dyrehagen i Kristiansand blir liksom ikke det samme.

Les mer fra Den store Afrika-reisen:

Stemningsrapport før avreise

Det første møtet med Afrika ble ikke som forventet

Julestemning på Zanzibar

Første natta i villmarken

Her i Nungwgi, helt nord på Zanzibar, stråler sola fra lettskyet himmel, temperaturen ligger på tropiske 33 grader og Det indiske hav er knapt nok avkjølende med sine 29 grader.

Kanskje ikke helt enkelt å komme i skikkelig julestemning, men å bli møtt med kald vaskeklut myntet på svett ansikt, forfriskende velkomstdrink og blide Z Hotel-ansatte skaper likevel en slags høytidsfølelse.

Utsikten fra balkongen vår på Hotel Z

Vi konstaterer at vi er klare for jul.

Etter seks spektakulære dager på safari i Tarangire, Serengeti og Ngorongoro med overnatting i telt blant sultne løver, bøfler og hyener (blogginnlegg kommer), to dager med Tanzaniansk hverdagslivi Moshi ved Kilimanjaro (blogginnlegg kommer), to interessante dager i Dar es Salaam med ambassadebesøk og kunstkjøp (blogginnlegg kommer) og to svette, men spennende dager i indisk-arabiske Stonetown (blogginnlegg kommer), har vi altså kommet til Den store Afrika-reisens siste stopp: seks dager på Hotel Z, helt nord på Zanzibar, der luksus og slaraffenliv på kritthvite strender, svømmeturer i turkis hav, en dykketur og en fisketur står på programmet.

Savnet etter norsk førjul og høytidsfering er til stede hvis vi kjenner etter, men med “Tre nøtter til Askepott”-dvden lett tilgjengelig i bagen, er i alle fall formiddagstradisjonen på julaften i boks.

Slik forberedte vi oss til avreise.

Vi sitter med Toves safaripakkeliste foran oss. Hodelykt. Lys, men ikke hvit fleece. Lett sovepose. Myggspray. Ørepropper mot tungt pustende Serengeti-dyr som tusler utenfor teltene om natta. Tynt skjerf mot sterk sol. Hatt. Kikkert. Litteratur om farlig løve, flodhest, bøffel, nesehorn.  Bortsett fra de tydelige referansene til dyr ikke observert i Norge, minner kanskje lista litt om den vi pleier å forholde oss til når vi skal på tur i den norske fjellheimen.

Surrealistisk.

På torsdag drar vi til Tanzania. Via London og det som akkurat nå virker som seks uutholdelige timer på Heathrow. Fredag morgen lander vi i Dar es Salaam. Hva som skjer etter det vet vi ikke. Vel, vi vet at vi skal på seks dagers safari i Serengeti og Ngorogoro nasjonalparker med Tove, Ragnhild, sjåføren Happy og en innleid kokk. Vi vet også at vi skal overnatte i telt og at det visstnok er et adrenlinkick av dimensjoner å høre bøffelen tasse utenfor teltet om natta. Det vi også er sikre på er at vi skal feire jul på Zanzibar,  på det lovprisede Z Hotel, nord på øya og rett på stranda.

Men hvordan vi skal komme oss fra flyplassen i Dar es Salaam til Moshi ved Kilimanjaro der Toves venninne Turid bor, er fortsatt uvisst. Egentlig skulle vi ta buss. Den skulle ta åtte timer. Folk vi kjenner advarte oss så mot dårlige busser, høy fart og skjødesløse sjåfører. Jeg måtte revurdere, for egentlig hadde jeg avskrevet innenlandsflyvning i Afrika, ettersom det å fly ikke er på lista mi over ting jeg liker å gjøre, i hvertfall ikke på et kontinent som oversvømmes av svartelistede flyselskaper.

Nå er jeg ikke så sikker lenger, for halvannen time med nerver i fullt spenn er kanskje å foretrekke fremfor åtte timer, men det begynner å haste, spesielt ettersom det virker temmelig vanskelig å skulle bestille et flyreise med et av disse “anbefalte” flyselskapene på nettet. Man må visstnok sende flyselskapet en mail for å høre om de har ledige billetter. Hva det koster, har jeg heller ikke peiling på.

Akkurat nå venter vi på en sms fra Tove, som tidligere i dag har flydd fra Zanzibar til Moshi.  Forhåpentligvis får vi svar på hva vi bør gjøre.

Jeg er for eksempel i full gang med ny Dexter-sesong, der John Lithgow er knallgod, kald og kalkulert i rollen som Dexters nemesis, The Trinity Killer. Jeg har også stiftet bekjentskap med en vittig Courtney Cox i Cougar Town. Jeg gikk faktisk så langt som å tvitre (!!) at Cox er høstens morsomste, noe som skapte umiddelbar reaksjon. Synes du virkelig Cougar Town er morsommere enn Modern Family? Ja, egentlig, for etter piloten å dømme, er karakterne i Modern Family endimensjonale og karikerte. Likevel måtte jeg gi serien en sjanse. Jeg slo derfor på eple-tven og lastet ned det som har blitt vist på amerikansk tv til nå, og konkluderte raskt med at det er mye god dialog og absurd morsomme situasjoner i denne serien, selv om jeg virkelig kan klare meg uten trebarnspappa Phil Dunphy, spilt av Ty Burrell. Han overspiller irriterende pappa som prøver å være kul. Slitsomt. Da er homseparet med kinesisk adoptivbaby en frisk, om noe paranoid, kontrast som begynner å sitte. Her vil jeg se mer. Ellers er Grey´s Anatomy, Brothers and Sisters, Desperate Housewives og Heroes for lengst i gang igjen, og her er fruene den største skuffelsen hittil, mens plottet og historiene på sykehuset etterhvert har klart å bli interessante og gode igjen etter en miserable sesongpremiere (bortsett fra de fem første minuttene). Flash Forward var en av seriene jeg hadde størst forventning til etter screeningen vår på TV 2 i vår. Etter en knallpilot, virker det nå som om det er manusforfatterne som har hatt et flash forward (en framtidsvisjon) i beruset tilstand, for karakterene er like tamme som varm cola light og plottet like engasjerende som å se maling tørke. Katastrofe.

Jeg har også nettopp lest tre gode bøker: Mattis Øybøs Karin og Kareem, Arne Lygres Min døde mann og Kjersti Annesdotter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Alle tre romanene forteller sterke, nære historier om menneskers relasjoner til hverandre, deres styrker og svakheter, samt om deres frykt for seg selv, hverandre og samfunnet. Fine leseropplevelser som anbefales på det sterkeste.

Hm.

Tankerekke i bokstavform er vel også en form for blogginnlegg?

1. Snakk med en stykk vaktmester på jobben

2. Vaktmester utstyrer deg med to stykk bæreremmer

3. To stykk stålsatte personer ikler seg bæreremmene, puster dypt og gir blaffen i om de nesten 200 kiloene er en farlig belastning for knær og rygg

4. En stykk handyman bistår to stykk stålsatte personer, slik at peisen oppfører seg eksemplarisk på vei oppover etasjene

5. Vel i hus, overtar en stykk handyman jobben med å sette peisen på plass

6. Ettersom ting tar tid, overlates gjenmuring av gammelt hull til to stykk stålsatte personer

Nedenfor er bilder fra punkt 3 til 5 ovenfor. Punkt 6 skal utføres i dag.