Han har reddet USA fra dommedag seks ganger, sju hvis filmen 24: Redemption teller. Nå har han startet redningsaksjonen igjen i en ny sesong av tv-serien 24, som mandag denne uken hadde sesongpremiere på TV 2. I denne runden av den actionfylte serien har Kiefer Sutherlands Jack Bauer inntatt Washington D.C., hvor han skal bistå FBI og den nyvalgte kvinnelige presidenten med å avsløre konspirasjoner som kan tilintetgjøre USA. Og når tidligere CTU-kompanjong Tony Almeida viser seg å være en sentral brikke i ondskapens akse, er Jack Bauer i spill.
24 har aldri vært på min liste over favorittserier, selv om jeg satt relativt klistret da første sesong rullet over norske tv-skjermer vinteren 2003. At en udødelig, middelaldrende mann nærmest på egenhånd, dog med stor hjelp fra en alltid like plettfri amerikansk president, redder verdens supermakt fra total ødeleggelse er mildt sagt urealistisk – i alle fall når det skjer igjen og igjen og igjen og igjen.
På tross av dette, er det likevel noe ved denne serien som er altoppslukende. Den tikkende klokka. Klippingen. Bildene. Intensiteten. Sviket. Håpet. Og kanskje dukker det plutselig opp elementer som faktisk kan være troverdige. Verden (USA) kan faktisk gå under dersom de riktige (eller gale) menneskene får kontroll over atombomba, viruset eller datamaskinene. Og selv om Jack Bauer egentlig skulle vært død for lenge siden, er han like fullt personifiseringen av det gode i mennesket som gjør alt han kan i sin makt for å redde verden fra ondskapen.
Og det er nettopp dette som gjorde at jeg på mandag valgte å gi serien en ny sjanse. Og så revet med ble jeg at jeg overhodet ikke har til hensikt å vente til neste uke med å finne ut hva som skjer videre i Jack Bauers jakt på Tony Almeida, for nå skal jeg slå på min Apple TV og skynde meg med å komme ajour med USA.
24, sesong 7 (promobilde hentet fra tvshows.nu)
Ordpressa 