Han var kald, kalkulert og følelsesløs. Ingen evne til å vise empati. Fortapt.
Men det var i sesong 1. Nå er sesong 3 avsluttet, og Dexter (spilt av Michael C. Hall, kjent fra den prisbelønte Alan Ball-serien Six Feet Under) var likevel ikke fortapt. For hvem hadde trodd at den overkontrollerte Showtime-seriemorderen skulle bli gift, bli stefar og vordende pappa?
Karaktermessig har dette vært en spennende og interessant reise. I sesong 1 konkluderte nemlig Dexter selv med at han er både avstumpet og empatiløs; i tillegg avslører han at han ikke foretrekker menneskelige relasjoner: «Human bonds always lead to messy complications», sier han i fjerde episode, gjennom intern monolog, et virkemiddel som brukes gjennomgående i serien for å gi tv-seerne innblikk i hovedpersonens tanker.
Etter denne konklusjonen var det naturlig å stille seg følgende spørsmål: hvor kan dette gå? Han har jo allerede bekreftet at han er fortapt som medmenneske. Hva slags funksjon kan han ha i det videre? Kun hyklersk drapsmaskin?
Og svaret kom gradvis, for gjennom jakten på The Ice Truck Killer (storebroren) og The Bay Harbor Butcher (ham selv), hans barnlige og nærmest jomfruelige søken etter trygghet og tilhørighet hos Rita, og avsløringen om hans grufulle barndom, prelles den iskalde maska av, litt etter litt, lag for lag, og sympatien vokser seg sterk hos meg som tv-seer.
Etter å ha avsluttet sesong 3, kan jeg konkludere med at han for meg virker verken avstumpet eller empatiløs, men heller som en skjør, skadet, ensom, mystisk, trofast og elsket antihelt som gjør sitt ytterste for at rettferdigheten skal seire ved at de skyldige som blir frifunnet likevel får den straffen de (kanskje) fortjener.
Les flere innlegg om TV-serier her.